Islandsk fyrselskap

Islandsk fyrselskap er en grasrotorganisasjon som representerer enkeltpersoner, organisasjoner og selskaper. Organisasjonens viktigste formål er sentrert om å bevare fyrene, både gjennom grunnleggende granskning og ved å opprette forbindelse med dagens moderne kultur. Vår organisasjon har den målsetning å gjøre allmennheten mer oppmerksom på fyrenes viktige rolle i fortiden, nåtiden og, forhåpentligvis, også i framtiden. Turisme og reiselivsnæring skaper nye muligheter.

På våre hjemmesider kan du finne noen pekere til islandske nettsteder om kystkultur og fotografier fra Islands kyst.

Alle sidene på dette nettstedet, bortsett fra denne, er på islandsk.

Ikke nøl med å ta kontakt med oss for å få mer informasjon.

Islandsk fyrhistorie

Det første fyret ble bygd på Reykjanes på sørvestkysten av Island i 1878 på et sted som heter Valahnúkur. Sjøen langs Reykjanes var, og er fremdeles, ofte lumsk, så fyret ble virkelig en kjærkommen veiviser for sjøfarende.

På begynnelsen av 1900-tallet var det bare blitt bygd fem fyr. Det var ikke før i 1954 at det endelig ble sluttet en ring av 104 fyr rundt hele Island. Fyrene ble bygd og drevet av den islandske stat, mens havneanløp, markert med bøyer eller mindre fyr, ble finansiert av de enkelte kommunene.

Det eneste fyret som ble bygd av en privat ingeniør, var Dalatangaviti. Det ble finansiert og bygd av Otto Wathne. Otto Wathne var en velstående forretningsmann i Seyðisfjörður. Dette er det eldste bevarte fyret og blir nå tatt hånd om av Islands nasjonalmuseum.

  1. desember 2003 feiret vi 125-jubileet for det første fyret på Island. Anledningen ble benyttet til å sette de sju første fyrene på en bevaringsliste: Arnartangaviti i Skutulsfjörður, Bjargtangarviti (bygd i 1913, gjenbygd i 1923 og igjen i 1948), Dýrhólaey (1927), Den eldre Garðskagaviti (1897), Hríseyjarviti (1920), Malarrifsviti (1946) og Reykjanesviti (1907).
Vitafélagið-íslensk strandmenning - vitafelagid(á)vitafelagid.is